James Bond

Nå har jeg da endelig kommet hjem til Andreas. Vi har nettopp sett på robinssonekspedisjonen på tv3. Nå går det så klart ikke en mer kjedligere film enn James Bond. Jeg forstår ikke hva som er så bra med filmene. Jeg synes de er totalt uinterresant. Jaja, ellers sitter vi barnevakt for lillebroren til Andreas. Mens Andreas ser på "Die another day", fikk jeg låne MacBooken hans. Så her sitter jeg, enda ett innlegg en søndag i november.

Snart er det mandag, verste dagen i uka(verre enn søndager). Akkurat fordi jeg starter dagen min kvart over 6. Også har vi to timer matte, to timer naturfag, to timer gym og to timer spansk. Som sagt, verste dagen i uka. Dessuten skal jeg på jobb i morgen. Og etterpå må jeg så klart øve til engelsk prøve vi har på tirsdag. Vi skulle egentlig ha engelskprøven på torsdagen, men det kom ingen lærer. Joda, men nå skal jeg sette meg i armkroken til min kjære, å prøve å se på den kjedeligste filmserien ever.

Another "daddyday"

Da ligger jeg på senga igjen. Etter en varm dusj og ett stykke farsdags-kake. Mamma og alle de andre i huset har dratt til Godøynes for å spise middag. Jeg orket ikke å bli med, for jeg skal til Andreas om en stund. Pluss at det er skrekkelig kjedelig der.

Hvert år på hver farsdag, tenker jeg alltid på hvordan faren min er. Hvordan har ser ut, hvordan han oppfører seg, hva han jobber med, hvordan den nye kona hans er og hvor gammel de to andre ungene han har er. Det er så rart å ikke ha en pappa, men likevel har en. Å vite at man har enda to søsken og en helt annen slekt på den andre siden av slektstreet.

Det som irriterer meg mest med å ikke kjenne sin egen pappa, er at man setter seg selv i en stilling der man ikke vet om man vil møte ham eller ikke. Jeg har nok informasjon til å kunne finne han. Ved hjelp av internett, en flybilett og en taxi så har man egentlig ganske godt kommet til husdøra hans. Det eneste spørsmålet er: Vil jeg egentlig vite hvem han er?

Jeg har klart å leve 16 år uten ham. Jeg vet ikke om jeg vil møte den mannen som ikke brydde seg den gangen jeg var i magen til mamma. Den mannen som ikke sender meg bursdagskort eller julegaver. Den mannen som ikke har eller sikkert ikke kommer til å ta kontakt med meg. Selv ikke på 18-års dagen min. Likevel er det noe inni meg som vil treffe han, men hvorfor? Hvorfor er jeg så tiltrukket av å finne opplysninger(Som jeg sikkert ikke vil vite) av en mann som ikke i det hele tatt bryr seg om meg, og sikkert ikke vil.

Two and a half men

I dag har man bare slappet av med Andreas. Jeg begynte dagen med en brå start. Jeg hadde så klart hatt mareritt, og jeg var like utslitt da jeg våknet som da jeg la meg ned for å sove. Laget meg frokost, ordnet meg litt og så kom Andreas. Vi hadde planlagt at vi skulle spille 50 runder på Mario Party på Wii idag. Men etter en liter litago, en middag, to episoder two and a half men og 30 runder var vi ganske godt lei. Så da avsluttet vi og la oss heller ned i senga og så på two and a half men, på surfthechannel.com. Vi har faktisk fått hekta... Vi har kommet til episode 12 av 120 episoder. Det er faktisk ganske artig. I morgen er det farsdag, og jeg og Andreas skal sitte barnevakt for lillebroren hans. Andreas har kjøpt kinobiletter til faren og kona hans. Sånn at da blir vi vel sittende å se film eller noe sånt. Jeg hater søndager, da man innser at man ikke kan få sove lenge nok neste dag og har en laaaaaang, kjedelig og prøvefylt uke framfor deg.

<3

Gjenopprettet

Da har jeg gjenopprettet bloggen min, slettet alle innleggene og kommentarene. Tenkte jeg skulle starte med blanke ark. Ny data og tastatur siden siste blogginnlegg, ny musikk og nytt liv. Jeg ligger nå her på senga mi, sitter å tenker, tenker på skola. Det er søndag egentlig... Jeg er så utrolig lei, lei av alt som har med skole å gjøre. Føler at jeg trenger en tidlig juleferie i år. Så klart har vi to prøver denne uka som kommer, og en prøve og to tentamen neste uke der etter.

Etter at jeg startet på videregående og allmenn har alt forandret seg. Er så ekstremt sliten om dagene. Føler at jeg ikke får gjort noe annet enn det som allerede er blitt en evigvarende rutine. lekse, prøver, lekser, prøver... Lite søvn og mye stress, føler ikke for dette lengre.

Selv har jeg mistet masse kontakt med mange gode venner. Og still... den som alltid har vært der er Andreas. Til og med de beste vennene mine har jeg ikke like god kontakt som før. Det meste av det som hadde betydning før, har ikke den store betydninga mer.

Mitt rutinepregete liv, vennene som ikke lengre er ordentlig venner, karakterene raser, altfor lite søvn, for lite tid, livet mitt er rett og slett forandret på bare to måneder. Og jeg ser ingen way back. Har ikke krefter lengre...