Det ukjente er ikke langt unna.
Ja da har dagen gått til bare fornuftige ting faktisk. Har vært snill og passet på Vegard og Kristian. Etter ei stund ble jeg lei av hissigproppen Vegard og gikk heller ned å ryddet rommet. Det ville Kristian være med å hjelpe, siden det er et helmåneds prosjekt. Jeg sa han skulle få tyve kroner for det. Noe han gledelig ville. Så han har tørket støv, brettet klærne mine og gjort annet tullball ikke jeg ville ha gjort for tyve kroner. Etterpå dro jeg, Kristian og Andreas på butikken for å kjøpe taco. Som sagt i et tidligere innlegg kom mamma hjem i kveld. Å da dro vi å kjøpte taco til tusen personer...Nesten. Hadde fått kortet til Hans Petter og da går det lett penger. Også ga jeg Kristian en liten brus for å ha hjulpet meg med rommet. Så det var jo han kjempe glad for.
Da vi kom hjem, lagde vi tilogmed tacoen. Så da har jeg, vi brukt mange timer idag på bare fornuftige ting. Så fikk jo Andreas også gave fra mamma, en t-skjorte vi synes var kul. Var tydeligvis også veldig dyr. Også fikk jeg bunad skjorte og bikini. Å det har jeg ønsket skikkelig lenge nå, bikini altså, men har aldri orket å dratt for å kjøpe det. Etter å ha spist god mat, fått nye gaver og bare slappet av på senga, sitter jeg her og tenker at dette har vært en bra dag!
Har også funnet ut noe som virkelig freaket meg ut. Den første uka i sommerferien skal jeg dra til Oslo med familien til Andreas. Noe jeg synes er topp. Etter å plutselig å komme inn på temaet fant jeg ut at FY FAEN, vi skal på samme plass der faren min bor. Min egen pappa. Herregud, tenkte aldri at det var i nærheten. Lurer på om når vi sitter ved middagsbordet, om jeg da spør om de kjenner til navnet. Vet ikke om jeg håper de gjør det eller ikke gjør det. Er så utrolig skeptisk.Har alltid tenkt på hvordan jeg blir å reagere hvis jeg får møte han. Blir jeg glad? Blir jeg sint? Tror neppe det, tror heller det blir en blanding av frykt, skuffelse og hat. Hvorfor har jeg da på den ene siden så lyst å møte han? Tror jeg kanskje vil vite hvordan han ser ut, hvor jeg kommer fra og hva slags familie jeg har på den andre siden.
Jeg tror ikke jeg noensinne blir å kalle han pappa. Et ord som bare tilhører andre. Liker ikke å si pappa. Er heller ikke lett å skrive det... Det er så ukjent. Jeg er så redd for det ukjente.
