Å være redd

Man kan være redd for altfor mye. Redd for det som har den minste betydningen. Redd for å si noe feil i engelsk timen, redd for dårlige karakterer, redd for å havne i kassa på rema 1000. Redd fordi du nettopp har hatt mareritt, redd fordi du så nettopp på en skrekkfilm, redd fordi du knuste vasen til mamma eller at du så en stor edderkopp. Redd for å ikke bli det du vil bli, når du er ferdig å studere.


Ikke minst er man redd for å være syk, få kreft eller blodpropp eller hva det skulle være. Man er redd for det motsatte kjønn, miste mobilen eller si noe teit. Man er redd for å bli oppfattet feil, bli sett på som totalt retarded og ikke minst, å ikke få h*n man vil ha. Å når man har fått h*n man ville ha, er man sinnsykt redd for å miste h*n. Redd hver gang h*n drar fra deg, redd for å aldri få se h*n igjen. Også kommer det man mest sannsynlig er mest redd for, å dø. Å dø, på noen sekunder, miste alt man har samlet i hop igjennom livet. Pengene, familien og jobben man har studert på i alt for mange år.


Likevel er det mange som sier at de ikke er redd, de er ikke redd for noe. Ja, jeg er redd. Redd for alt. Alt kan skje på ett sekund eller at det aldri skjer. Jeg er redd.

Bitch, e du åndssvak?

Er det noe som er deilig, så er det det å være forbanna. Å være forbanna men likevel få koselig respons tilbake. Å være så bitter men likevel bli kysset oppover ryggen eller være så sur men likevel bli pusket i ansiktet. Å være så sur at du ikke kan se den fine gutten ved siden av deg i øynene, men likevel være elsket. Det er deilig å vite at han er der. Han er der for deg. Bare deg... Han som gjør dårlige tider og øyeblikk, noen av de beste. Han som kan gjøre deg kjempeglad likevel om du er lei deg. Når du har gjort noe dumt, når du ikke er verd å bli elsket. Du er elsket, alltid elsket. Jeg elsker deg.