HÆ? HVA SA DU?

Ja, så fornøyd var jeg. Endret på hele bloggen igjen. Fant en layout og fjernet headeren.

Har gått å tenkt på det å være innkludert. Jeg har hatt flere samtaler med det å være innkludert eller ikke, så mange ganger. Det å bli tilsidesatt av dine nærmeste, det å vite at de ikke er der for deg like mye som du hadde håpet på. Noen ganger føles det som en kniv som går gjennom sitt eget hjerte flere ganger etter hverandre. Jeg tipper at etter dette innlegget vil det vel dukke opp flere spørsmål fra de nærmeste. Men, det er ikke noe spesifikt jeg tenker på.

Har hørt mye om det at folk ikke innkluderer når man for eksempel sitter sammen med flere. Det å sitte der, uten å ha noe å si, enn bare å høre på hvor moro det var i timen, treninga, i byen i går også videre. Du får ikke delta i samtaler og aktiviteter med flere av vennene dine samtidig. Må man bare være du og jeg?

Noen har vel problemer med å legge merke til at dem ikke innkluderer alle. Men blir sint og frustrert når dem selv ikke blir innvolvert. Det er ikke like artig å sitte å si hæ? hva sa du? hva skjedde? hæ? for hvert ord folk sier. Har så lyst til å skylde på at hørselen er dårlig, men innerst streifer tanken om at mennesket ikke snakker til deg, men personen som står ved siden av deg.

Jeg er ingen backup! Kommer jeg sist i rekken, må du tenke deg at du blir sist i rekken. Man skal gjøre det man vil andre skal gjøre mot deg selv. Er jeg egentlig ikke bedd, skal jeg ikke være det. Jeg skal ikke være en backup hvis noen ikke kan.