Another "daddyday"

Da ligger jeg på senga igjen. Etter en varm dusj og ett stykke farsdags-kake. Mamma og alle de andre i huset har dratt til Godøynes for å spise middag. Jeg orket ikke å bli med, for jeg skal til Andreas om en stund. Pluss at det er skrekkelig kjedelig der.

Hvert år på hver farsdag, tenker jeg alltid på hvordan faren min er. Hvordan har ser ut, hvordan han oppfører seg, hva han jobber med, hvordan den nye kona hans er og hvor gammel de to andre ungene han har er. Det er så rart å ikke ha en pappa, men likevel har en. Å vite at man har enda to søsken og en helt annen slekt på den andre siden av slektstreet.

Det som irriterer meg mest med å ikke kjenne sin egen pappa, er at man setter seg selv i en stilling der man ikke vet om man vil møte ham eller ikke. Jeg har nok informasjon til å kunne finne han. Ved hjelp av internett, en flybilett og en taxi så har man egentlig ganske godt kommet til husdøra hans. Det eneste spørsmålet er: Vil jeg egentlig vite hvem han er?

Jeg har klart å leve 16 år uten ham. Jeg vet ikke om jeg vil møte den mannen som ikke brydde seg den gangen jeg var i magen til mamma. Den mannen som ikke sender meg bursdagskort eller julegaver. Den mannen som ikke har eller sikkert ikke kommer til å ta kontakt med meg. Selv ikke på 18-års dagen min. Likevel er det noe inni meg som vil treffe han, men hvorfor? Hvorfor er jeg så tiltrukket av å finne opplysninger(Som jeg sikkert ikke vil vite) av en mann som ikke i det hele tatt bryr seg om meg, og sikkert ikke vil.